Venneløs - Lisa Skaar Næss - SnapKollektivet

Bill. mrk: «Voksen og venneløs»

Tittelen er sikkert like vond å lese for deg som den var å skrive for meg.

Som tekstforfatter opererer jeg ofte med journalistiske verktøy når jeg skriver. Her heter det seg blant annet at tittel og ingress skal være såpass beskrivende at den som leser med en gang skjønner hva videre tekst handler om. Dette var så konkret (sårt og ærlig) jeg fikk det til.

Jeg er ei 25 år gammel dame som er nyinnflyttet til Harstad i Troms, og sliter med å få meg en vennekrets. Sånn, der var det sagt. Nå går hjertedunk og skam hånd i hånd.

Hvorfor er dette så sårt for meg?

Fordi det er personlig. At noen vil være vennen din betyr jo at du er en person som folk liker å omgås med. At du har en «likanes» personlighet. Hva betyr det når jeg ikke har fått noe særlig venner i Harstad? At jeg ikke er et menneske folk vil tilbringe tiden sin sammen med? At jeg ikke er et likanes menneske?

Det er sikkert derfor det er så skam- og tabulagt. Oppegående, voksne mennesker går jo ikke rundt og opplyser andre om at de har få venner, eller at de sliter å komme i kontakt med andre. Sånt gjør en bare ikke, eller?

Arbeids- og venneløs

Jeg opplevde det samme da jeg flyttet til Asker, men det som var verre da var at jeg i en lang periode også var arbeidsløs. Snakk om å få i både pose og sekk da, dere. La oss leke litt med tittelen «arbeids- og venneløs». Du får en vond smak i munnen, sant? Og det er ikke rart, for jeg følte meg som det brunråtne eplet i fruktdisken. Som godteriet i godteposen ingen ville ha. Ingen likte.

Misforstå meg rett. Jeg har venner, men svært få i en umiddelbar radius. Mine beste og eldste venner bor sånn cirka 1487 kilometer unna. Dette tilsvarer en «liten svipptur» fra Oslo til München, bare sånn til sammenlikning. De vennene jeg har er ekstremt viktige for meg, og samtlige har jeg hatt i mer enn ti år. De er familie. Dere vet hvem dere er.

Men det er noe helt spesielt med det å kunne ringe en venn, og femten minutter senere være nede på den lokale kafeen med en latte macchiato og høy lyttefaktor på helgas seneste eventyr. Det har jeg ikke.

Ensomhet

«De gamle keltiske druidene visste hva de gjorde da de idømte forbrytere den alvorligste straffen de kunne tenke seg: Å utvise dem fra samfunnet. Å bli utstøtt og ensom var verre enn dødsstraff,» skriver Kirsti Mcdonald Jareg i et blogginnlegg på psykisk.no.

Jeg har kjent på følelsen av ensomhet, følelsen av å bli utstøtt. Jeg har kjent på hvordan det er å ikke bli bedt i bursdag. Jeg har kjent på hvordan det er å ikke bli inkludert i en vennegjeng. Jeg har fått venner, og jeg har mistet venner.

Grunnen til at jeg sa ja til å skrive dette, som både oppleves svært personlig og sårt, er fordi det er viktig at vi snakker om dette. Jeg er nemlig ikke alene! Flere enn hver femte av oss føler seg ensomme, og hele 70.000 nordmenn har ingen nære fortrolige, eller venner, de kan vende seg til når de trenger noen å snakke med, ifølge en artikkel fra helsenorge.no.

Bort med tabuer og skam! Det kryr av grupper på Facebook med mennesker som er i samme bås som jeg. Å flytte til en helt ny plass er aldri enkelt, og det viktigste er at man ikke gir opp. Jeg gir ikke opp!

Etter opplevelsene mine i Asker bestemte meg for å være åpen og uredd, og meldte meg tidlig som frivillig. Åpen for nye mennesker, nye personligheter, nye inntrykk, nye opplevelser. Uredd i møte med pinlig stillhet, eller følelsen av å gå tom for samtaleevner.

Og vet du hva? Jeg har fått meg en venn. Tenk det.

Tags:
0 delinger

Lisa er 25 år og bor i Harstad. Hun har en bachelor i reklame, og jobber som tekstforfatter og med sosiale medier. Lisa skriver mest bokanmeldelser og om livet som ”søring” og nyklekket feminist på skrivelisa.no.

Forrige artikkel

Utenfor

Neste artikkel

Speil, speil på veggen der

  1. Bjørg Ristvedt
    3. april 2017

    Fra en Sandsværing til en annen, veldig bra skrevet og masse lykke til.

    1. 3. april 2017

      Tusen takk for det, Bjørg! 🙂

      Klem fra Lisa (Kroking og Sandsværing).

  2. 3. april 2017

    Som ho Lene Marlin si: Æ kan være en venn. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: