Jeg har ingen hemmeligheter

Jeg er som en åpen bok. Jeg har ingen hemmeligheter. Annet enn at jeg den siste tiden har tilbragt flere netter på gulvet enn i sengen.

At jeg våkner med en jernklo rundt halsen og en betongkloss over brystkassa. Kryper ut av sengen, renner bortover gulvet og ender opp på badet. Jeg har skapt meg en slags overbevisning om at badegulvet er det tryggeste stedet å oppholde seg når angsten griper tak i meg.

«Hva er det du skjuler?» Jeg svinger meg i lianer og unngår spørsmålet som en profesjonell Tarzan.

Jeg har ingen hemmeligheter. Annet enn at jeg har ringer med tusj på magen. Rumpa. Hoftene. At jeg daglig legger en blyant under puppene for å se om de henger litt mer i dag enn i går. Blyanten er av type HB. Puppene er fortsatt faste. Fine.

«Går det bra med deg?»

Så klart. Jeg har ingen hemmeligheter. Annet enn at jeg litt for ofte spytter på mitt eget speilbilde. Hvem er du? Hvordan ble alt så forskrudd?

Du, det går bra altså. Jeg har ingen hemmeligheter.

Annet enn at jeg savner ham. Fortsatt. Han som så på meg med så hardt blikk, som glefset når han snakket. Han som gikk, men som alltid kom krypende tilbake. Jeg er så glad jeg gikk da jeg gikk.

Jeg har ingen hemmeligheter. Annet enn at jeg hater dem jeg har gått ifra, som nå har det bedre enn meg. På utsiden. De som har kjærester og barn, mens jeg er alene.

Jeg har ingen hemmeligheter. Annet enn at jeg er litt forelsket i han ene naboen. Han jeg aldri kommer til å få kysse, vet du. Jeg tror helt bestemt at han kysser med helt perfekte lepper. Akkurat passe med mengde tunge. Ikke for hardt, ikke for slapt, ikke for tørt og ikke for vått.

Jeg har ingen hemmeligheter

Annet enn at jeg blir uvel av tanken på å hente post. Åpne regninger. Innse at slaget er tapt. «Du seirer over hele linja, du er så utrolig bra – du vet det, sant?» Heh, takk!

Jeg har ingen hemmeligheter. Annet enn at jeg vil forlate alt jeg gjør, halvveis inn – i ren panikk for å bli avslørt som den vitsen jeg er. At jeg stikker av når jeg kan. At alt jeg vil er at noen skal holde meg igjen. Ikke gå, da?
Jeg har ingen hemmeligheter. Annet enn jeg ikke vil være den jeg er. At jeg ikke makter å bli en annen. At jeg vil ha en pause.

De haster forbi, med sine ryddige liv, hjem til sine ryddige hjem, der den ryddige middagen venter og spises med den ryddige familien.

Jeg har ingen hemmeligheter. Annet enn at jeg roter til det meste. Rommet mitt. Kjøkkenet. Med han som kunne vært ok å ikke rote det til med.

Jeg har ingen hemmeligheter. Det har jeg ikke tid til. Annet enn at jeg er så ensom.

Jeg har ingen hemmeligheter.