Speil speil, på veggen der - Marie Brudevold - SnapKollektivet

Speil, speil på veggen der

Det føles rart å lande på begge beina, på andre siden av tenårene, og snu seg tilbake og se hvor mye tid og energi du la ned i noe som aldri kom til å bety noe – når alt kommer til alt og du blir eldre og klokere.

Da jeg var ti år gammel kunne jeg kikke ned på lårene mine mens jeg satt på do, og fantasere om å klippe bort innsiden av dem. Der var det for mye fett der, hadde jeg konkludert med. I en alder av ti. Da jeg var femten år hadde jeg konstant solbriller på nesa. Digre, grønne og helt gyselige solbriller, men de fungerte som et skjold og ga meg den tryggheten og selvtilliten jeg trengte for å møte kameratene mine. Gutter.

Jeg ville så gjerne være hun kule, pene jenta de hang med, men var ikke pen, kul – men ikke pen, og solbrillene ble plasteret på det psykiske såret kalt selvtillit, som jeg åpenbart blødde fra. Jeg hadde de på meg helt til det var mørkt nok, og kvelden la seg som et naturlig filter over fjeset mitt. Jeg følte meg alltid så vakker – i mørket. Når ingen kunne se meg klart.

Når speilet blir det nye vinduet

På hvilket tidspunkt i livet gikk fokuset mitt over fra lykken av å være i stallen og med gode venner, til å utelukkende dreie seg om hvordan jeg så ut? Når ble jeg rammet av skjønnhetshysteriet, og hva i all verden var det som trigget meg? Hvorfor sluttet jeg å se ut av vinduet – på alt det fine som fantes der ute i verden – og konsentrerte meg fullt og helt om speilet i stedet?

Speil, speil på veggen der. Fra en alder av ti, til fylte tjue. Og så bommer du på speilet, og treffer plutselig veggen i stedet. Dyrker selvhatet og tyr til desperate “quick fix”-løsninger, som plastisk kirurgi i altfor ung alder. Jeg gjorde aldri det, heldigvis, men tankene var der. Jeg håpet på at en basketball skulle treffe meg i ansiktet i gymmen på ungdomsskolen, sånn at nesen måtte fikses “av naturlige årsaker”, den hadde jo blitt smadret ved et uhell. Et ønsket uhell, men fortsatt et uhell.

Det er ikke utsiden det er noe galt med – det er innsiden

Jeg er så himla glad for at den ballen aldri kom. Hvorfor ønske seg bort fra sitt eget opphav? Nesen er karakteristisk i min familie. Jeg syns bestemor er nydelig. Mamma er nydelig. Bestefar og pappa – mennene i mitt liv. Hvorfor ønske seg utseendemessig bort fra dem, og nærmere et medieskapt skjønnhetsideal hvor alle følger samme mal?

Det er ikke lenge siden jeg scrollet gjennom to vidt forskjellige blogger – og i et forvirret øyeblikk trodde at blogger A var blogger B. Samme hårfarge. Samme opererte pupper. Samme opererte neser. Vil verden virkelig dit? Skal vi ikke se forskjell på hverandre? Skal barna våre igjen operere seg for å ligne på ditt nye jeg, og bort fra ditt gamle – det som du selv tenkte så stygt om, et tankesett som står i fare for å gå i arv?

Det er sjeldent det er utsiden det er noe galt med. Det er innsiden. Og det er den vi må jobbe med for at utsiden skal skinne. Selvtillit er den vakreste operasjonen vi kan ta. Fra selvhat til selvrespekt. Fra grøsninger foran speilet, til frysninger fordi den personen vi ser er vi så fornøyd med. Alt den står for, alt den tenker og er. Den operasjonen kan være like vond og dyr som en skjønnhetsoperasjon, men uten bruk av kniver og uten bruk av penger, og med et resultat du ikke potensielt kommer til å angre på når du blir eldre og forstår at utseendet? Det er ikke alt. Det er faktisk svært lite.

Det er innsiden som teller, verdens viktigste klisjè. Hva vil du bli husket for – den søte nesa som ligner på det nydelige Instagram-bildet du har beundret i alle år før du ble 18 og kunne få den selv? Eller vil du bli husket for den du er – de fotavtrykkene du la fra deg her i verden?

Ta vare på deg selv. Hadde jeg møtt Marie med solbriller og basketballdrømmer i dag hadde jeg klappet til henne og bedt henne om å skjerpe seg. For om 10 år, Marie? Når du fyller tjue? Da vil du ha et helt annet syn på hva som er viktig for deg. Og utseendet og skjønnhetshysteriet er ikke blant det.

Tags:
0 delinger
Marie er 26 år gammel, bor i Moss. Jobber som intern med sosiale medier for Gjensidige, og studerer medievitenskap. Skriver om hverdagsliv og reiser, oppturer og nedturer på supermarie.net.
Forrige artikkel

Bill. mrk: «Voksen og venneløs»

Neste artikkel

Jeg har ingen hemmeligheter

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *