lene-inspirasjon

“Sett inn inspirerende sitat om livet og sånn”

Det kan godt være at det var den gryende 30-årskrisa som var i ferd med å blomstre, men plutselig fant jeg meg selv på standup-scenen på Josefines. Hvordan havnet jeg der?

Tekst: Lene Ljødal

En ting som er helt sikkert: det ikke var et inspirerende bilde eller sitat om livet som fikk meg til å gjøre det. Det var meg selv.

Må alt være så inspirerende hele tiden?

Facebook, Instagram og Snapchat flommer over av sitater om livet, kjærlighet, jobb og trening. «Learn from everyone. Follow no one» eller «Be yourself. Everyone else is taken». Hva betyr det egentlig? Og hvorfor er det et så godt sitat at du bestemmer deg for å ha det som en leveregel?

Jeg blir rett og slett uinspirert av slikt. De eneste sitatene jeg får noe ut av er det fra Paradise Hotel og det er ikke fordi jeg går 110 prosent inn for å ha de som mitt livsmotto. Det er fordi livet er et lære.

«Inspirerende» sitater er mer ødeleggende enn de er inspirerende. Litt som de velkjente interiørbokstavene LOVE og HOME som pryder flere tusen norske hjem, men det er en annen diskusjon…

Jeg sitter ofte og tenker at jeg burde gjøre ting. Jeg burde trene. Jeg burde be han fyren på en date. Jeg burde skrive mer. Jeg burde burde burde, men det blir ALDRI noe av og da blir det heller ikke noe SK2017, jeg forblir singel og jeg skriver ikke et eneste ord. Sitat eller ei.

Do it yourself: gå på trynet

For at jeg skal få noe gjort hjelper det ikke å lese hundre sitater eller scrolle gjennom tusen bilder på Instagram om livet, trening eller kjærlighet. Uten å høres ut som NIKE, så må jeg bestemme meg og faktisk gjøre det.

Jeg vet ikke om det er den lumske 30-årskrisa som har fyrt opp ild under rumpa mi, eller om jeg bare er keen på litt magi, men jeg har begynt å satse uten å henge meg opp i det faktum at jeg kan gå på trynet. For er det så farlig egentlig? Ukomfortabelt – garantert, men det går over.

En ting jeg har tenkt på lenge er å prøve meg på standup. Konseptet er enkelt: du skal få folk til å le. Jeg har notert tekster på lapper og mobiler så lenge jeg kan huske. Ting jeg observerer og rare tanker som faller ned i hodet mitt. Men jeg har aldri turt å ta steget.

Folk vil heller ligge i kista enn å holde en minnetale i begravelse og litt sånn er det med stand up også. Jeg derimot vil mye heller holde den minnetalen – mest fordi jeg har angst for å dø, men også fordi det er noe spennende som skjer med kroppen og hodet når man gjør ting man ikke kan.

Spol fremover til en mandag på Josefines. Jeg gikk opp på den scenen med svettebart og hjertet på utsiden av t-skjorta og gikk ned til applaus og rusa på latter. Kall meg gjerne inspirert eller latterjunkie. Samma det. Jeg fiksa det.

Uten et inspirerende sitat om livet og sånn.

 

Tags:
0 delinger
I håp om å inspirere til et mer åpent og tolerant samfunn. Et samfunn hvor det er greit å vise følelsene sine. Et samfunn hvor det er greit å være annerledes, være åpen om det som er vanskelig, og et samfunn der det å være seg selv er mer enn greit nok.
Forrige artikkel

10 Snapchat-hacks du må vite om

Neste artikkel

Vegansk er ikke det samme som kjedelig

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *