Voksenlivet - Milla Mikalsen - SnapKollektivet

Blir vi noen gang voksne?

Voksenlivet. Da vi var små var de voksne så store. Selv tidlig i tjueårene var de voksne liksom så… voksne, grå, kjedelige. Nå som jeg er i den alderen der jeg kanskje burde kalle meg voksen, virker det enda mer fjernt. Blir vi noen gang voksne? Jeg tror ikke jeg blir det i hvert fall. Og jeg er 35 år.

«En voksen er en person som blir regnet som fullt utvokst og klar til å delta i samfunnet, for eksempel gjennom arbeidsliv, ekteskap, økonomisk ansvar og politisk deltagelse.» Wikipedia.

Jeg er gift, har vært en del av arbeidslivet, har et økonomisk ansvar, jeg stemmer på de partiene jeg støtter og jeg har et barn. Jeg betaler regninger, følger og henter i barnehagen, lager middag, vasker klær. Jeg gjør alt det voksne gjør. Likevel føler jeg meg ikke voksen. Hva er grunnen til det?

Jeg er ikke som mamma var. Som min forrige generasjon. Jeg er ikke som mange andre foreldre jeg møter i barnehagen. Jeg er ikke som mange andre på min alder. Og derfor, i mine øyne, er jeg ikke voksen. Jeg vet at mange andre tenker det samme. At de ikke er “ordentlige” voksne. Hvorfor er det slik? Jeg aner ikke.

Kan det kanskje ha noe med at mye jeg gjør ikke blir sett på som voksent? Som for eksempel være glad i en real fest, gå på konserter, dra på festivaler, se på tv, ja til og med like barneprogrammer, spille playstation og blogge.

Jeg husker ikke at mamma gjorde noe av dette. Hun festet, ja, men det var veldig sjeldent. Dro hun på konserter? Nei. Ikke som mor i hvert fall. Hva hun gjorde før det vet jeg heller ikke. Hun pratet ikke så mye om tiden før hun fikk oss. Eller kanskje jeg ikke spurte så mye.

Flere muligheter nå enn før

“Ungdom i Norden har i dag den lengste overgangen fra barn til voksen i Europa.” – Christer Hyggen, ungdomsforsker ved NOVA. (Fra kronikk på NRK: “Ungdom i dag blir «aldri» voksne”, fra 2012.)

Vi flytter hjemmefra tidlig og starter jakten på en utdannelse eller jobb. Jakten på å bli voksen. Og den er lang. Dette tror jeg er fordi vi har muligheten til å skifte utdannelse hvis det ikke er det rette for oss.

Vi har flere muligheter nå enn før. Og selv om det gir oss mange veier å gå, gir det også mer press på at vi skal lykkes. Og gjør vi ikke det er vi ikke god nok. Da er vi ikke voksne nok.

Jeg trodde at da jeg skulle bli mor, da skulle min “voksenhet” falle på plass. Vel, det har den ikke. Jeg har ikke forandret meg så mye siden jeg var 20, og må fremdeles vise legitimasjon når jeg skal kjøpe “voksendrikke”.

Det eneste som har forandret seg er at jeg har et annet individ jeg skal ta vare på og oppdra. Og at jeg foretrekker sofaen og en god serie fremfor en fest. Vent, kanskje er jeg voksen likevel?

Tags:
0 delinger
Milla er 35 år, bor på Hamar, utdannet kunstfotograf og sykemeldt. Elsker å være gift og mor til en liten viking og ei bikkje. Skriver mye om det å slite psykisk og med sykdommen fibromyalgi på bloggen noctem.nu.
Forrige artikkel

Å fremkalle følelser

Neste artikkel

10 Snapchat-hacks du må vite om

  1. 10. april 2017

    Haha, så bra skrevet!

  2. Maria
    11. april 2017

    This.

    Burde vel egentlig formulere en litt mer meningsfylt kommentar enn dette, men så voksen er jeg nok ikke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: