Redd for en fremmed - Linn Rosenborg - SnapKollektivet

Redd for en fremmed; fordi mann

«Seriøst, hvordan rasjonaliserte jeg meg frem til at det var trygt å la en totalt ukjent mann kjøre meg hjem? Jeg var drita og alt kunne ha skjedd. Det der er ikke likt meg.»

Lørdag 1. april feiret jeg bursdagen min. Det var fest, gode venner, god stemning og alt som følger med. Etter mange timer med godt drikke endte noen av oss ute på byen, og for en gangs skyld (no joke) var det jeg som vant fyllekonkurransen.

Jeg har en naturlig grense når det kommer til alkohol. Det hører til sjeldenhetene at jeg blir full. På kveldens siste utested sa kroppen (og hodet) stopp, og jeg drakk ikke mer. Mens de andre danset stod jeg og holdt meg fast i bardisken, og tenkte at fy faen. Dette er ikke bra. Mens jeg stod der kom en ukjent mann bort til meg. Han snakket godt engelsk, og fortalte at han er fra Brasil men at han jobber i Oslo. Vi snakket om løst og fast, og da stedet stengte tilbød han seg å kjøre meg hjem.

Her burde alarmklokkene kimt i takt med et høflig avslag av typen «nei takk, men jeg tar en taxi».

I stedet hørte jeg meg selv si: «så sykt ålreit – ja takk». Vi plukket med oss to venninner som satt på et stykke på veien, før jeg ble igjen alene i bilen. Alene. Fullstendig dritings, med en ukjent mann.

Jeg pekte ut veien, vi snakket om jobb, Brasil og snekkerarbeid og jeg tenkte for første gang i løpet av kjøreturen at dette kanskje kunne bli farlig. Tenk om han prøvde seg på noe? Tenk om han ble sinna når jeg avviste ham? Tenk om han ikke tok nei for et nei? Jeg begynte å tenke at han så sterk ut. At bilen var trang og liten. At jeg hadde på skjørt som var lett å rive av, eller brette opp. Jeg tenkte at jeg måtte snakke tydeligere. Hardere. At jeg ikke skulle tatt på den leppestiften. Den mørkelilla. Tenk om han trodde at det betydde noe? Hjertet begynte å banke hardere og fortere. Hodet ble klarere. Jeg pekte ut veien.

Vi snakket om det å flytte til et annet land. Om England og om været. Jeg pekte ut veien. Her. Fremme. Her bor jeg. Rett rundt hjørnet. Han stoppet bilen. Så på meg og sa noe som «are you ok to get all the way home, safely?». Jaja, jeg klarer meg. Gikk mot døren. Tenk om han fulgte etter meg? Hørte jeg ikke at en bildør ble åpnet og lukket? Ikke snu deg ikke snu deg ikke snu deg. Endelig fremme ved porten snudde jeg meg og så at bilen fortsatt stod der. Inn porten. Hastig over grusen til heisen. Bak meg hørte jeg at det smekket i porten. Panikk. Inn i heisen. Opp en etasje. Da jeg tittet ut, fra der oppe, stod han der fortsatt. På utsiden av porten – som jeg åpenbert ikke hadde klart å lukke ordentlig, men som han hadde passet på å lukke etter meg. Han så at jeg var oppe, at jeg låste meg inn døra, vinket, startet motoren, og kjørte vekk.

Han ville meg ikke noe vondt. Snarere tvert imot! Sånn det ser ut i retrospekt så han ei drita jente, og han tilbød seg å kjøre henne hjem. Sørge for at hun kom seg trygt frem.

Han ble stående der, i den lille bilen av et merke jeg ikke husker, og forsikret seg om at jeg kom meg inn bakgården, med låst port bak meg, inn i heisen, hjem og i seng. Alene. Han rørte meg ikke. Ytret ikke et eneste ord som kunne tolkes som et fremstøt. Han var bare en skikkelig ålreit fyr, som jeg i et lite øyeblikk var livredd for.

Mens vi sto der og snakket om snekkerarbeide, sto jeg og vurderte hodestørrelsen hans, med tanken «klarer jeg å smelle han i svime med stilletthælen min om jeg må?» Jeg så levende for meg at han lett, med rue snekkerfingre, ville klare å revne de tynne nylonstrømpene mine.

Jeg forstår hvorfor jeg fikk panikk der og da. Hva i alle dager tenkte jeg på? Sette meg inn i bilen til en ukjent person? Sette meg selv i en så sårbar og potensielt farlig situasjon? Jeg kjefter litt på meg selv, før irritasjonen glir over i tristhet. Jeg vil ikke være redd mennesker som jeg ikke har noen grunn til å frykte. Jeg vil ikke mistenkeliggjøre alt og alle – på grunn av enkelte menns farlige kvinnesyn.

Jeg nekter å være redd.

Jeg vil ikke, kan ikke, orker ikke å la meg styre av frykt, men samtidig vil jeg være trygg. Jeg skulle derfor ønske at du, lørdagssjåfør, leste dette – fordi jeg tror det er viktig å si takk når noen viser meg at jeg kan være trygg. At jeg ikke MÅ være redd for alt og alle.

Jeg vil si takk, og unnskyld for at jeg et lite øyeblikk var overbevist om at du ville meg noe vondt.

Bilde av Kayle Kaupanger.

Tags:
0 delinger
Linn er feminist, skribent, blogger og pedagog. Stolt eier av dachsen cava og elsker teltturer. Opptatt av alt som rører seg i samfunnet og skriker (les skriver) om urettferdighet på Kommentarfeltet.
Forrige artikkel

Vindunderlige Wonder Woman

Neste artikkel

Kjærlighetssorg? Her er 5 tips for å komme deg videre

  1. Maria
    9. juni 2017

    Åh, det er så dumt at det har blitt sånn… For begge parter.
    Husker jeg også tok et tilbud om å bli kjørt hjem av en ukjent, men utrolig snill kar fra et kurs, selv om han bodde motsatt vei og en halvtime unna meg. Funderte jo på omtrent de samme tankene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: