Fødselsdepresjon - Milla Mikalsen - SnapKollektivet

Fødselsdepresjon – et småbarnsliv uten perfekte muffins

Det du ser i sosiale medier er ikke alltid et bilde av sannheten. Fordi sannheten er: det er ikke lett å være småbarnsforeldre. Det er ikke perfekte muffins eller rosa og blå skyer. Det er hardt arbeid full av blod, svette, og tårer. Og mye latter og kjærlighet.

Det første jeg gjorde da jeg fant ut at jeg var gravid var å sjekke internett. Eller rettere sagt Bloglovin’. Jeg søkte på blogger som omhandlet barn. Og det jeg fant var bare positivt. Jeg begynte å glede meg.

“Mammafølelsen”

“Kjærligheten”

“Gleden”

Sommerfuglene vokste og vokste. Og da jeg hørte de første skrikene, idet de tok han ut av magen min (jeg tok keisersnitt), gråt jeg de største gledestårene jeg noensinne har grått. Jeg var blitt mor.

Jeg husker ikke så mye fra tiden på sykehuset annet enn en følelse av å være mislykket. Jeg fikk ikke til amminga. Morsfølelsen kjente jeg ikke i det hele tatt. Og jeg var livredd. Livredd for at det skulle skje han noe. Livredd for at jeg ikke kom til å klare det. Og da vi kom hjem ble det bare verre.

Jeg fikk fødselsdepresjon.

«Fødselsdepresjon, postpartum depresjon eller barselsdepresjon, er en samlebetegnelse på depresjon under eller etter svangerskap.» – NHI

Over alt leste jeg at de svevde på en sky av glede. Over alt leste jeg om morsfølelsen, hvor fantastisk den var og at amming var den perfekte måten å knytte et forhold til barnet ditt på. Skuffelsen over at jeg ikke fikk dette til var for stor å bære. Jeg ville bare vekk.

Misforstå meg rett, jeg angret ikke på at jeg ble mor. Jeg klarte bare ikke å se at jeg hadde styrken til å være en.

«Symptomene er lik de symptomene som er typiske for depresjon utenom fødsler: nedtrykthet, gråt, mangel på evne til å glede seg over ting, søvnløshet, slapphet, spiseforstyrrelser, selvmordstanker, tilbakevendende tanker om død.» – NHI

Jeg ble overveldet. Av kjærligheten til mitt barn. Av frykten. Og av sorgen over at min egen mor ikke var til stede. At mitt barn aldri kom til å møte sin bestemor. Heldigvis tok jeg tak i det. Jeg spurte om hjelp. Jeg sa “dette klarer jeg ikke alene”, og gjennom hardt arbeid kom jeg meg gjennom det.

Jeg leser fremdeles på internett. Og jeg synes det går i det samme, nesten, over alt. Alt skal være så perfekt. Innredning på rommene, klær og leker. Alt skal være tipp topp tommel opp. Og alt skal deles på sosiale medier:

I dag bakte vi muffins sammen og det var så gøy
#baking #meandmylittleone #momlife #thejoysinlife

Jeg higer etter det samme selv. Perfeksjon. Og har mer enn en gang skrytt på meg et par skrøner, om hvor fint småbarnslivet er, på instagram eller blogg. Men, det er faktisk ikke så gøy å bake muffins. Ikke hvis du egentlig hater å stå på kjøkkenet sånn som meg. Ikke er jeg så glad i muffins heller. Ikke blir de spist opp heller. Slike ting, i sosiale medier, får meg til å føle meg mislykket. Og jeg gråter alt for mye over hva jeg selv synes om mine egne ferdigheter som mor. Jeg gråt faktisk før jeg satt meg ned for å skrive dette. Ja, fordi leggetid her i huset er et rent helvete for tiden. Det. Går. Ikke.

Fødselsdepresjon - Milla Mikalsen - SnapKollektivet

Og i et skriv jeg fikk fra barnehagen, eller var det helsestasjonen? Husker ikke. Der sto det: «Husk å hold deg rolig. Vær vennlig og bestemt. Ikke bli sint.» Det er lettere sagt enn gjort. Og hvorfor kan vi ikke bli sinte? Det lurer jeg på. Skal vi ikke vise barna våre alle de forskjellige følelsene vi har? Skal vi ikke lære dem å høre på hva vi sier? Jeg skjønner at vi ikke skal eksplodere hver gang. Det må da være lov å klikke en gang i blant uten at det skader barnet?

Jeg husker en gang i en leggesituasjon der jeg brast. Jeg sto i døråpningen og gråt mens jeg sa til han “hvorfor kan du ikke bare høre på hva jeg sier?”. Han lo. Dette var da veldig moro å se, tenkte han. Aldri sett mamma sånn før. Jeg knakk sammen og følte at nå, NÅ, har jeg driti på draget. Nå har jeg skadet han for livet. Dette kommer han til å ta med seg som voksen og bla bla bla.

For å være helt ærlig tror jeg ikke han tok skade av det. Jeg er jo bare et menneske. Og er det ikke bra at han ser det? Allikevel var det følelsen av å ikke være god nok mor, som kom til meg der og da. Fordi jeg mistet besinnelsen. Fordi jeg gråt foran han. Fordi jeg hadde lest at du ikke bør vise sånne følelser foran barnet ditt.

Jeg skulle ønske jeg leste mer av at det å være mor ikke er lett. Fordi det er ikke lett i det hele tatt. Det er vanskelig. Du aner ikke hva du driver med. Og det finnes ingen fasit. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har googla eller ringt søster eller en venninne om råd. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. Fordi jeg kan jo dette. Jeg får det jo til. Jeg har vært mor i snart tre år og barnet er en fryd å være med (av og til).
Flink, kreativ, god på å leke selv, fantasifull, tankefull, omsorgsfull og full av latter. Akkurat som mor si. Haha.

Å oppdra et barn er en fulltidsjobb. Det er den mest givende jobben jeg noensinne har hatt. Det er veldig gøy, lærerikt og til tider veldig veldig frustrerende. Det er en jobb jeg har livet ut. Og en jobb jeg aldri vil si opp. Fordi ja, kjærligheten er ubeskrivelig stor.

Og verdt alt strevet.

Alle bilder av Milla Mikalsen.

Tags:
0 delinger

Milla er 35 år, bor på Hamar, utdannet kunstfotograf og sykemeldt. Elsker å være gift og mor til en liten viking og ei bikkje. Skriver mye om det å slite psykisk og med sykdommen fibromyalgi på bloggen noctem.nu.

Forrige artikkel

Å reise alene for første gang

Neste artikkel

Vindunderlige Wonder Woman

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *