milla-min-historie

Voldtekt: Min historie

«Du sa jo ja til å være med på nachspiel?» Ja, det gjorde jeg. Det jeg ikke sa ja til var at du skulle misbruke kroppen min.

Jeg var ute på byen, noe jeg ofte var på den tiden. Denne kvelden hadde jeg det så gøy at jeg ville ikke at den skulle ta slutt. Særlig fordi jeg likte en av de jeg var med veldig godt. Derfor var det ikke så vanskelig for meg å si ja da jeg ble spurt med på nachspiel.

Vi hørte på musikk, sang høyt og lo så tårene rant. Timene gikk, vi holdt på til langt på morgenkvisten. Det kom til et punkt der jeg var så trøtt, og så full, at jeg ikke orket å dra hjem. Jeg bestemte meg derfor for å ta imot tilbudet om å sove i senga til en annen på festen, han som bodde der. Han skulle sove på sofaen, sa han. Jeg trodde han.

Jeg våknet brått av at han presset seg inn i meg.

Det gjorde vondt. Jeg skrek og ropte nei. Han hørte ikke. Det kom til et punkt hvor jeg sluttet å puste. Jeg kjente at jeg ble rød i ansiktet og tårene rant. Jeg klarte ikke å bevege meg.

Da han var ferdig sa han “dette var gøy”. Jeg husker jeg skalv og skjønte ikke hvorfor han sa det, ei heller hva han mente med det.

Hørte han ikke at jeg ropte nei? Hørte han ikke at jeg gråt?

Jeg lå i fosterstilling helt til han var sovnet. Først da turte jeg å dra derfra. Jeg holdt pusten, igjen, da jeg dro opp buksa og lista meg ut døra. Jeg ville ikke vekke han. Jeg var så redd for hva som ville skje hvis han våknet.

Turen hjem var lang. Jeg hadde så mye smerter at jeg måtte stoppe opp av og til for å samle meg. Jeg var flau. Jeg gikk gjennom alt som hadde skjedd den kvelden for å finne ut hva jeg hadde sagt eller gjort som kunne få han til å tro at det var greit. Jeg overbeviste meg selv om at det var min feil. Jeg skulle ikke blitt med på nachspiel. Jeg skulle ikke drukket de siste flaskene med øl. Og jeg skulle i hvert fall ikke ha sovet over.

Innerst inne vet jeg at det ikke var min feil. Likevel slår jeg meg selv i hodet for at dette i det hele tatt skjedde. Jeg angrer på at jeg ikke anmeldte det, samtidig ikke. Fordi jeg har sett, og jeg ser fremdeles, hvordan voldtektsofre blir møtt.

“Hvor mye hadde du drukket?”
“Hva hadde du på deg?”
“Hvilke signaler sendte du?”

Svarene på disse spørsmålene har ingenting å si. Og slike spørsmål bør ikke bli stilt i det hele tatt. Et nei er et nei uavhengig av hva du har på deg, hvor mye du har drukket og hvilke signaler du har sendt tidligere på kvelden.

INGEN har rett til å berøre kroppen din uten tillatelse.

Jeg skulle ønske jeg anmeldte. Jo flere som anmelder, jo bedre er det. La oss sammen sette lys på mørketallene. Voldtekt er et stort problem som må tas på alvor, av familie, venner, politiet, systemet og, ikke minst, samfunnet.

Har du opplevd voldtekt?

Ta kontakt med en voksen. Snakk med noen du stoler på. Anmeld. Dixi Ressurssenter tar i mot henvendelser fra hele landet, og kan hjelpe deg med å finne de riktige stedene å ta kontakt der du bor. Det er viktig at du får hjelp.

Bilde av Alex Boyd.

Tags:
0 delinger
Milla er 35 år, bor på Hamar, utdannet kunstfotograf og sykemeldt. Elsker å være gift og mor til en liten viking og ei bikkje. Skriver mye om det å slite psykisk og med sykdommen fibromyalgi på bloggen noctem.nu.
Forrige artikkel

Kvinnehelse – på bekostning

Neste artikkel

Når ensom blir tosom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *