motgang-undergang

Når motgang blir til undergang

«Du gikk rundt klokka tolv, etter å ha sittet og studert klokka på telefonen din en god stund, haha».

Jeg lo selv, der vi satt og gikk gjennom fredagens mer eller mindre ufrivillige eventyr. Jeg var full. Skikkelig full. Jeg hadde gått rundt klokka tolv, fortalte hun meg, for å rekke siste tog hjem – kvart på ett. Det var bare et kvarters gange til togstasjonen, så jeg hadde god margin, god tid til å finne riktig plattform og komme meg på riktig tog. Herregud, jeg tar jo dette toget til og fra Oslo hver eneste dag – fra samme spor, hvor vanskelig kan det være?

Det viste seg å være en umulig oppgave. Jeg gikk på feil tog. Oppdaget det riktignok ganske snart, og hoppet av igjen på en stasjon som fremdeles er meg en gåte. Jeg aner den dag i dag ikke hvor det var jeg endte opp. Jeg husker knapt hvordan det så ut rundt meg, utover at det var bekmørkt, iskaldt og at telefonen var i ferd med å gå tom for strøm. Jeg ringte fortvilt det eneste mennesket jeg tenkte hadde bil, og kanskje mulighet til å hjelpe meg hjem igjen. Det kunne han ikke.

Og så gikk det fra bekmørkt til helsvart.

Resten er bruddstykker. Hysterisk gråt. En tsunami av håpløshet. Sorg. Sinne. Fortapelse. Faen ta livet.

«Jeg klarer meg, det ordner seg. Unnskyld for at jeg ringte – jeg er ikke ditt problem lenger. Men takk for at du svarte. Jeg sier fra når jeg er hjemme, det går bra. Dette ordner seg. Hadet».

Jeg satt igjen som et vrak på bakken, telefonen døde fra meg, og jeg hadde grått av meg all sminken på vei ned mot bunnen. Og jeg ante virkelig ikke hvor jeg var.

Jeg fant en motorvei på et tidspunkt, stilte meg opp og strakte ut en iskald tommel. Brydde meg ikke om egen trygghet, brydde meg ikke om noe som helst, jeg ville bare hjem. Jeg ville bare sove. Og våkne til en dag som var et par toner lysere.

Jeg ble plukket opp den kvelden. Haiket med en totalt ukjent, men snill fyr som slapp meg av i Oslo. Derfra tok jeg taxi tilbake til Moss, en regning på 2000 kroner som jeg senere har ledd høyt av og avfeid som et vanvittig fyllaeventyr, den kvelden jeg gikk på feil tog og måtte ta taxi helt hjem. Hvor full og fjern går det an å være, hæ?

Sannheten er at den kvelden nådde jeg bunnen i en sorg som føltes bunnløs.

Det er min egen undergang jeg sitter og ser tilbake på. Verden slik jeg kjente den raste sammen da pappas sykdom i desember 2016 tok oss alle et trinn videre, et trinn jeg overhodet ikke klarte å komme helskinnet over på. Jeg hadde ikke rukket å stable meg på beina igjen, og gikk rett i bakken – i dobbelt betydning – da jeg søkte midlertidig trøst i bunnen av en Proscecco-flaske.

Men fra bunnen kan det heldigvis bare gå oppover, er det ikke det de sier? Morgenen etter så jeg matt på restene etter kvelden i forveien. Et forgrått fjes i speilet, en bankkonto to tusenlapper spinklere, en telefonlogg som aldri burde blitt skrevet, og sorte hull i hukommelsen, og jeg tenkte herregud, Marie. Aldri igjen. Hva er det du driver med?

Motgang og sorg kan aldri fikses med en fest, det forsterker og det forverrer. Jeg var langt i fra klar til å ta noen glass den kvelden, med en kaotisk innside og åpne sår. Man plastrer ikke med bobler, det sier seg selv. Men selv om kvelden ble den mørkeste i livet mitt så langt, ser jeg tilbake på den og tenker at den måtte til for at jeg skulle finne lys. Det gikk opp en lyspære for meg i svarte natta, eventuelt morgenen etterpå, og jeg skjønte at jeg hadde det verre enn jeg ville innrømme i edru tilstand. Jeg taklet ikke min nye virkelighet så veldig bra, og det var den jeg burde tatt tak i – ikke enda en flaske den kvelden.

Det har nesten gått ett år siden «eventyret». Og jeg er på beina igjen. Jeg skåler igjen, uten å bokstavelig talt falle i grus på den andre siden av festen. Man kommer seg gjennom det meste, man gjør jo det. Lærdommen min er at jeg må komme meg gjennom det før jeg begynner å feire. For når du halvhjerta prøver å feire i stummende mørke, er det altfor lett å snuble og gå på trynet.

Og taxi fra Oslo til Moss er jævlig dyrt!

 

Bilde av Robin Röcker.

 

Tags:
0 delinger

Marie er 26 år gammel, bor i Moss. Jobber som intern med sosiale medier for Gjensidige, og studerer medievitenskap. Skriver om hverdagsliv og reiser, oppturer og nedturer på supermarie.net.

Forrige artikkel

Kjære pappa

Neste artikkel

Kvinnehelse – på bekostning

  1. Trine
    13. oktober 2017

    Åh, Marie <3 Du skriver så fint!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: