Amund Rotbakken Gundersen - SnapKollektivet

Du er vel glad for å være i live?

Dette innlegget er skrevet av Amund Rotbakken Gundersen, og ble først publisert på amund.blogg.no.


– Men, du er vel glad for å være i live da, er du ikke?

– Ja, jo. Det er det jo klart at jeg er! Men . . .

Spørsmålet kommer ofte, ofte når jeg forteller om den tidligere kreftsykdommen for første gang eller møter noen som allerede vet om den. At selv om jeg er frisk fra kreften, har jeg fortsatt store plager.

Helvetessmerter i hele overkroppen, fra bukselinninga til det øverste hårstrå. Disse smertene som gjør bare en lett t-skjorte til en hengende tvangstrøye og svalt sommerregn til spiker mot huden.

Disse smertene som ikke tar pause, samme hvor mye jeg ønsker det, samme hva jeg prøver for å få de bort.

Det er vanskelig å forklare disse smertene som nå har vært «på» i snart 2 år. 2 lange år. De er som slags blanding av sterk solbrenthet og ekstreme febersmerter. Selv om dette heller ikke er så beskrivende ovenfor hvordan smerten føles, er det det nærmeste jeg kommer sammenlignbart.

Smertene, som gjør at jeg aldri har overskudd eller ekstra krefter. Som forsterker den konstante fatiguen og slitenheten. Som aldri lar meg komme skikkelig ovenpå. Som hele tiden får meg til å føle meg alene og konstant øker følelsen av en slags håpløshet.

Disse smertene som gjør at jeg må bruke lengre enn «normert» tid på videregående fordi full skole kan sette meg tilbake i rullestolen og øke smertene. Kanskje en bagatell, men likevel sårt og vondt. Det å se de jeg starta videregående med nå starter siste året og jeg henger igjen bak. Den såre følelsen av å se de jeg en gang gikk sammen med forsvinne videre.

Amund Rotbakken Gundersen - SnapKollektivet

Disse smertene som frarøver meg friheten til å ha det livet hodet mitt ønsker. Et liv hvor jeg kunne prioritert skole og venner og ikke måtte prioritere skole eller venner. Friheten til å dra på den festen eller gå løs på det studie, friheten til å se fremover i livet. Planlegge frem i tid, kontra måtte ta dag for dag. Uten frykten for at smertene skal overta større deler av kroppen enn de alt gjør.

Den endeløse følelsen av aldri å bli forstått, aldri bli hørt og ensomheten med å takle alt dette uten at noen ser hva jeg egentlig står i. «Du er så positiv Amund, Du møter alltid folk med et smil du Amund.» At ingen ser hvilken kamp jeg gjennomgår hver bidige dag bare for å reise meg opp av senga.

Jeg har til tider tenkt det er litt min egen skyld. At folk ikke ser hvordan jeg egentlig har det. At klassekamerater og venninner ikke ser hvor jævlig jeg egentlig har det og hvor vanvittig mye krefter jeg bruker bare for å sitte oppreist på skolen kanskje har noe med at jeg selv virker for positiv. Jeg savner en person som bare kan være der for meg og se smerten og alt den fører med seg. Den ene personen som bare ser deg.

Jeg er så sykt lei av å være alene oppe i dette.

Følelsen av å aldri bli sett eller forstått er en følelse jeg har begynt å innfinne meg med tror jeg, og positiviteten og det brede smilet har blitt en slags forsvarsmekanisme. Ønsket om at bare en eller annen, være seg fra klassen, en kompis eller venninne kunne stoppet opp, sett meg i øynene og sagt «jeg ser du har det jævlig i dag»,  er så vanvittig stort. Det er ikke godt å føle seg usynlig. Jeg er ensom.

Jeg vil være med på fest. Jeg vil synge, danse, hoppe av glede sammen med mennesker som gir meg noe, mennesker jeg er glad i. Dette uten å måtte tenke nøye over om jeg skal slenge meg med eller bli i senga. Begge valg med et snev av dårlig samvittighet.

Misforstå meg ikke. Jeg er glad i livet, elsker at ting skjer og at verden tross alt går litt fremover. Det er bare så sinnsykt slitsomt og hele tiden stå i denne terroren av en tilstand.

Så ikke vær redd for å be meg med.

Om noe, be meg med mer!

Ta en kaffe, be meg fest eller hva det nå skulle være. Om jeg har en dårlig dag, som jeg dessverre har litt for ofte, sier jeg bare nei. Likevel er bare følelsen av at noen har tatt seg bryet med å spørre, nok til at dagen blir litt bedre, om ikke annet.

Jeg er så lei nå. Lei av smerter, lei av å utsette ting jeg virkelig har lyst til. Lei av et liv på vent. Så neste gang du påstår at jeg skal være glad jeg i hvert fall er i live, skal jeg svare: «Ja, det er jeg virkelig, men helt bra har jeg det ikke.»

Tags:
0 delinger
Forrige artikkel

Livsfarlig aktivisme

Neste artikkel

Ikke alle menn…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *