et reisebrev fra paraguay jente på gata

Vi er alle mennesker – et reisebrev fra Paraguay

Mennesker er noe av det dummeste som finnes. Vi lærer nærmest aldri av våre egne feil, vi fortsetter å kjøpe billige sko som gir oss gnagsår og spiser én sjokolade for mye. Eller starter krig som egentlig bare gir fatale konsekvenser der uskyldige mennesker blir ofre.

Denne teksten er skrevet av Marisel Torres.

Mennesker er noe av det fineste som finnes.

Vi lager vitser som får andre til å le, så dårlige at de blir morsomme. Vi gir den andre den siste kakebiten og ser om de liker smør ved å holde en blomst under haka deres. Vi gir en klem som varer litt lenger enn tre sekunder der smil hos begge parter dukker opp.

Mennesker er noe av det mest spennende som finnes.

Du vet aldri helt vet hvem den andre personen er. For selv om du hører historiene deres, har den andre aldri vært en del av den samme reisen. Jeg tror at vi alle er våre egne verdener, med egne følelser og tanker som ikke nødvendigvis alltid deles eller ei kan forstås av noen andre. Den tanken har jeg tatt med meg i utenlands-periodene mine. Der ute er det mange som er ganske så forskjellige enn meg og de jeg vanligvis lettere kan forstå hjemme i Norge. Det kan by på utfordringer.

I skrivende stund bor jeg i Paraguay.

Marisel jobber som misjonær - Bloggbar
Marisel Torres er misjonsaspirant i Paraguay.

Her er jeg som misjonsaspirant og herjer som tolk for en norsk familie. Forrige uke dro jeg sammen med to lokale pastorer og to nordmenn, til det farligste fengselet i Paraguay med 5000 innsatte. Vi kjøpte med oss såpe, tannbørste og tannkrem for å dele ut til de som manglet. Der gikk jeg blant menn som er dømt for voldtekt, tyveri, narkotika-handel eller mord. Vi ble uglesett, med ubehagelige blikk og plystring av ord du helst ikke vil høre der vi gikk gjennom uteplassen. Kvinnene som var med måtte gå med lange skjørt, og selv om mitt var ganske så langt, viste jeg allikevel omtrent 15cm av ankelen. Jeg har aldri følt meg så blotta eller hatt et så sterkt ønske om å dekke meg helt til slik som jeg gjorde denne dagen.

I andre etasje i en av paviljongene vi skulle besøke, var det 300 innsatte. 14 stk. delte «soverommet» på 15 kvm. Der satt også jeg midt på gangen og drakk terere (paraguayansk urte-te) med de innsatte. Hvordan gikk det seg til at jeg var der?

Jeg husker spesielt én.

Jeg tror ikke han kan ha vært mer enn 24 år gammel. Da vi først hilste, så han ikke på meg. Men da jeg først fikk til en samtale med ham, begynte han litt og litt å holde øyekontakten og få frem noen skjeve smil. Pastoren fortalte meg senere at denne fyren hadde forandret seg noe enormt siden han først ble kjent med ham. Han solgte narkotika for flere tusen dollar før fengselet. Jeg vet ikke mer enn det om han. Det eneste jeg vet er at han er en ung fyr som er i det verste fengselet i Paraguay og skal være der i fem år til, hvor det ikke finnes en helsesøster i tilfelle knivstikking, og der det er bedre  å sove under senga på en kartong enn å dele seng med noen.

De andre mennene jeg snakket og håndhilste med vet jeg heller ikke hvem var eller er. Jeg vet ikke om de har drept noen, om de har voldtatt noen, banket konene sine eller stjålet en liten sum fra den lokale butikken. Men det jeg vet er at også de er mennesker. Og at mennesker gjør feil. Noen ganger trenger man bare en sjanse til.

Før denne fengselsturen hadde jeg en streng mening om at voldtektsmenn ikke har noe å gjøre i samfunnet igjen. Men et av disse møtene med andre mennesker fra en helt annen verden med et helt annet liv enn meg, gjorde noe med meg. Et møte med mennesker der jeg kunne se at noe endret seg i dem, fordi noen snakket med dem selv da andre ikke turte. Fordi de møtte noen som ikke tenkte på bakgrunnen for hvorfor de havnet i fengselet, men om mennesket som sto ovenfor dem. Åh, så fascinerende det har vært å få se hvordan de besøkene kan endre et menneske. For man ser det jo. I øynene. I smilene.  Jeg så en utstråling blant noen av dem som jeg absolutt ikke hadde forventet å se på en slik plass.

Det er så mange flere jeg har møtt på og har hatt privilegiet å bli kjent med som jeg gjerne kunne ha skrevet om. Mennesker jeg ved første øyekast tenkte jeg ikke hadde noe til felles med, men der det viste seg at vi allikevel hadde det. For vi er jo alle mennesker. Hvis noen klyper venninna mi i India eller Peru i armen, vil hun få like vondt som det jeg ville gjort. Hvis fyren de er betatt av legger merke til dem, får de også sommerfugler i magen. Hvis jeg gjesper, gjesper de også. Vi smiler, ler, sukker, spiser, gråter, drikker, løper, forteller, sørger, lytter og puster. Vi er alle mennesker. Hvor viktig blir det da ikke å møte på folk med toleranse, åpenhet og medmenneskelighet? Og ja, selv de som kanskje ikke fortjener det.

Vi mennesker er noe av det dummeste, fineste og mest spennende som finnes.

Bilde av Daniel H. Tong.

Tags:
0 delinger
Forrige artikkel

Syk med god samvittighet

Neste artikkel

5 bøker du bare må lese

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *