fossefall i ubud

Hva jeg har lært av å reise alene (så langt, i alle fall)

For aller første gang i mitt liv har jeg lagt ut på en reise – helt alene. I fem uker skal jeg oppholde meg femten tusen kilometer unna mitt trygge Oslo. Her er noen av mine erfaringer etter to uker på tur.

Nå sitter jeg på en strandkafé på Gili Air, en av øyene utenfor Lombok i Indonesia. Det er kanskje et av de fineste stedene jeg har vært i hele mitt liv. Jeg er nå helt alene, for første gang på tretten dager. Det er egentlig ganske ålreit. Men ja – reise alene. Hva, om noe, har jeg egentlig lært av å reise alene?

Det er jo Marie som er reise-eksperten vår. Jeg er liksom hun som alltid reiser to uker med familien eller en kjæreste i ny og ne, alltid til ett sted, og nesten alltid til samme stedet. Drømmen min har aldri vært å reise, men å skrive. Leve. Leke. Siden jeg ikke er en reise-ekspert, kanskje jeg kan komme med noen tips til oss som er livredde bare for tanken på dette?

#1 – Legg vekk alle bekymringer med én gang

Nå ville jeg kanskje vunnet NM i å bekymre seg unødvendig, men det å legge vekk bekymringene mine er noe jeg merket at jeg måtte gjøre – med én gang. Kvelden og natten før avreise sov jeg ikke et sekund fordi jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Innstilt fly, kluss med visum, dårlig tid i transitt, ingen som hentet meg på flyplassen. De første to nettene lå jeg våken og bekymret meg over alt annet som kunne gå galt. Denguefeber. Kakkerlakker. Myggstikk. Solbrenthet. At jeg ikke får lønn når jeg skal. At kredittkortet blir stjålet. At passet forsvinner. Denne grublingen tok bort utrolig mye av gleden de første nettene. Heldigvis forsvant den etterhvert. Femten dager har gått, og jeg er mer avslappet enn jeg noensinne har vært. Som tar meg videre til neste punkt: alt ordner seg.

#2 – Alt ordner seg (selv om det ikke ordner seg)

Dette lærte jeg veldig fort. Alt ordner seg, på et eller et annet vis. Heldigvis har ikke passet forsvunnet helt enda, men når det gjelder båtturer og bookinger av overnattingssteder til å finne ut av hvor du vil dra, om du ønsker å avbestille, ta taxi et annet sted – alt ordner seg. De fleste her nede er vant til at ting endrer seg, at reisende sjelden har en klar plan for hvor de skal reise og hvor de skal bo.

På forhånd hadde jeg riktignok gjort en god del research på hvor jeg ville, men da jeg kom ned til Bali ble det til at jeg har tatt de neste tre og tre dagene av gangen. Innimellom ikke så langt en gang. Det er så voldsomt mange fine steder å reise til, og om du treffer noen du liker å henge med kan det være greit å ha en åpen timeplan. Uansett hvor ubehagelig det kan virke.

Alt ordner seg.

nungnung fossefall

#3 – Å reise alene er faktisk ikke farlig

Hvorfor vet jeg ikke, men vi mennesker virker nesten livredde for å være alene. Både hjemme og på tur. Det må nevnes at jeg liker veldig godt å være alene i trygge, kjente omgivelser, men på tur har jeg følt meg veldig utsatt alene. Uten å egentlig ha noen grunn til det. For det å reise alene er faktisk ikke farlig. Egentlig er det ganske deilig, du møter mennesker du vanligvis ikke ville ha snakket med og du har muligheten til å skreddersy den perfekte turen – kun for deg selv. Ingen kompromisser. I tillegg finnes det ofte mange andre som også reiser alene.

Sørøst-Asia er perfekt for jenter som reiser alene. Det var en av grunnene til at jeg valgte nettopp Bali og Thailand som destinasjon. Turistindustrien er blomstrende, men det er fortsatt mulig å finne steder som ikke er gjennomsyret av turisme. I tillegg føles det trygt, de fleste kan engelsk, det er mange andre på solotur i området og infrastrukturen fungerer stort sett som den skal. For to dager siden gikk jeg ved siden av en enslig jente på stranda et lite stykke. Begge kikket litt nysgjerrig på hverandre, før hun stilte meg et ganske teit åpningsspørsmål. Vi endte opp med å tilbringe hele dagen sammen, og skal møtes når jeg kommer tilbake fra Gili. Så enkelt kan det være!

#4 – Hvis du ønsker selskap på reisen, krever det litt innsats

Nå virket det kanskje som at det er dritlett å komme i kontakt med folk. Det trenger ikke å være tilfelle. Innimellom krever det litt mer av deg som menneske, og det er også kanskje det du vil lære mest av. Jeg vil ikke si at jeg var heldig med det første stedet jeg bodde i en uke, for jeg lette nøye etter steder det fantes flere alenereisende. Der fikk jeg venner jeg fikk reise med litt hit og dit.  Her jeg sitter alene på en øy i Indonesia tenker jeg veldig på hvordan jeg skal trå ut av komfortsonen min og finne noen nye å henge med (om jeg virkelig vil det da). Et av tipsene jeg har fått, er å melde seg på kurs og turer, så etterpå skal jeg finne et sted som tilbyr snorkling i en gruppe. Så skal jeg sette meg i en bar der jeg så masse folk i stad, og håpe at det finnes noen andre som meg der. Eller så blir jeg med på en strandrydding litt senere i kveld. Det er – heldigvis – mange muligheter for å snakke med nye mennesker. Du må bare ta de mulighetene du finner.

#5 – Bare reis – du kommer ikke til å angre

En solo-reise virker avskrekkende for mange. Den meldingen jeg har fått aller flest ganger, både fra internettbekjente og nære venner, er at de alltid har hatt lyst til å gjøre det samme som meg. De tør bare ikke. Rett og slett fordi det virker alt for skummelt å skulle være alene over lenger tid.

Jeg tør bare ikke. Ikke har jeg hatt lyst til å legge ut på langtur alene heller. Det har aldri vært et ønske jeg har hatt, men (dessverre er kanskje ikke ordet) for min del falt alt litt for godt på plass til at jeg ikke skulle gjøre det. Og vet du hva? Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke bestemte meg for å bli lenger enn 5 uker.

Jeg skal ikke si sånt som “du kommer til å ha det absolutt fantastisk” om du skulle legge ut på tur. For det er ikke sikkert at du kommer til å ha det fantastisk og strålende og magisk. Vi er alle mennesker, og vi føler på de følelsene vi har – uavhengig av hvor langt unna hjemme du er og hvor flott du tilsynelatende skulle ha det. Ikke vet jeg om det er særlig lærerikt heller, for jeg føler vel egentlig ikke at jeg har lært noe helt enda. Sosialt har det vært, ja, og fint og varmt og ålreit. Fortsatt har jeg tre uker på å finne ut av hva jeg kan lære av dette, men det eneste jeg vet nå er at alle har godt av å kjenne på sitt eget selskap. På godt og vondt.

Alle bildene er tatt av meg selv, fra Nungnung fossefall i Ubud. Takk gud for tripod.

Tags:
0 delinger
Thea er 30 år, bor på Grünerløkka i Oslo og utdannet siviløkonom. Drømmer å bli forfatter når hun blir stor og prøver å realisere denne drømmen på lifeofoslo.com.
Forrige artikkel

Mine topp 5 (klissete) kjærlighetsfilmer

Neste artikkel

Slik kvittet jeg meg med 500 ting

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *