å satse Linn

Å satse

Jeg har alltid hatt merkelig dårlig spenst i beina.

Jeg hadde en gang en personlig trener som satt meg i gang med plyometrisk styrketrening. Han forklarte spenst som at musklene fungerer litt som en springfjær. Han forklarte og jeg hoppet. Opp og ned, frem og tilbake. Sakte, men sikkert ble satsen bedre, knærne mindre vonde og lårene sterkere.

Da jeg noen år etter dette tok sats, sånn skikkelig sats, må springfjærene ha rustet. Jeg landet, som på betong eller kvikksand, og ikke en celle i meg spratt automatisk opp igjen.

Jeg husker ikke hvilken årstid det var, hvilken måned eller ukedag. Jeg husker ikke hva jeg hadde gjort tidligere den dagen, faen – jeg husker ikke engang hvordan jeg kom meg fra Rosenhoff til legevakten i sentrum. Det jeg husker er at jeg var desperat etter endring. Jeg husker hvordan jeg ble dyttet ned trappen, hvordan føttene ikke hang med og at jeg deiset, falt og rullet ned steintrappen. Jeg husker at han ikke fulgte etter, at han ikke spurte hvordan det gikk. Så er det svart – inntil jeg står ved mottaket på legevakten. Jeg klynker noe om at jeg trenger hjelp, jeg skjelver, kaldsvetter og borer neglene ned i skranken. Fint, kom her, kom nå det går bra, vi skal hjelpe deg.

Etter det går det litt slag i slag.

Samtale, kartlegging og en veldig effektiv henvisning. Etter noen, slik jeg husker det, svært korte uker er jeg inne. I systemet. Til behandling. I psykiatrien.

Merk at dette ikke er min første dans i et terapirom, men det var først denne gang jeg satser. Med eller uten springfjær tar jeg et veldig bevisst valg om å kjøre på (denne gangen). Jeg er lei, dritt møkka lei, av å ikke mestre livet. Av et liv som dreier seg om å ikke gjøre han jeg var sammen med (om det kan kalles det) sint, en hverdag som i hovedsak handler om å ikke bli forlatt for hallo om jeg blir alene igjen så dør jeg. Jeg har bestemt meg for å ta opp kampen, og jeg har bestemt meg for å vinne.

Jeg begynte i terapien ved Ullevål med blandende følelser. Jeg fikk informasjon om terapiløpet, om hva det ville kreve av meg, hva jeg kunne forvente og estimert tid for behandlingsløp. Samtaler, gruppeterapi, angstanfall, konfrontasjoner, terapeut-bytte, frykt, tårer, frustrasjon, mestring, sinne, glede, frykt. Se andre innenifra og meg selv utenifra. Mentalisere, mentalisere, mentalisere. Tre ganger i uka, så to så annenhver uke med en og annenhver uke med to timer så ingenting. Ingenting.

Har jeg spenst nå?

Jeg tror det. Den jobbet jeg gjorde med meg selv i løpet av mine tre år ved Ullevål er de viktigste i mitt liv. At jeg til slutt ba om hjelp da jeg ble presset til det ytterste, ut på kanten og mot stupet, er noe jeg bærer med meg hver dag. Jeg er stolt, og jeg er glad for at jeg tok sats – livredd og med ræva spenst. Nå, noen korte år etter avsluttet terapi kan bena fortsatt føles som de murt i betong, men jeg vet nå at jeg har den slegga jeg trenger for å slå meg løs.

Og jeg vet at jeg ikke alltid trenger å hoppe himmelhøyt for å satse – det holder å gå fremover.

Bilde av Alex Blăjan.

Tags:
0 delinger
Linn er feminist, skribent, blogger og pedagog. Stolt eier av dachsen cava og elsker teltturer. Opptatt av alt som rører seg i samfunnet og skriker (les skriver) om urettferdighet på Nettavisen Kommentarfeltet.
Forrige artikkel

Childish Gambino med knallsterk musikkvideo

Neste artikkel

Mine topp 5 (klissete) kjærlighetsfilmer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *